Dette innlegget er fra et foredrag jeg hold for en tid tilbake, men som er fortsatt like aktuelt. Det handler om  -What if? eller på godt norsk – Hva om? Er det én bransje som har gjort det til en god tradisjon å stille dette spørsmålet, så er det bilindustrien.

En av de første konseptbilene, Buick Y-job, ble designet av Harley Earl i 1938. Bilutstillinger som blant annet Motorama gjorde mye for å popularisere konseptbilene på 50-tallet, og i dag er forventningen store hver gang en ny bilutstilling er på gang, – og vi gleder oss til fremtiden!

Utvikling av konseptbiler er i dag et veldig viktig redskap for bilindustrien og blir brukt til å vise nye muligheter, teste og utvikle ny teknologi, skape synergi mellom bilprodusent og underleverandører, og selvsagt også å skape intern og ekstern entusiasme.

Det handler om å være føre var, det vil si å være i forkant av begivenhetene. Et viktig element her er å skape scenarier og få fram problemstillinger rundt fremtidige menneskelige behov, infrastruktur, demografi, miljø, materialteknologi, lovkrav og sikkerhet. Slik fungerer også vår hjerne. Den bygger kontinuerlig scenarier basert på eksisterende data som den bruker til å forutsi hva som kan komme til å hende en gang i fremtiden.

Samtidig som teknologi utvikler seg eksponentsielt, er det også mange flere aktører å ta hensyn til i en verden som blir stadig mer kompleks. Å utvikle konseptløsninger er tid- og ressurskrevende, og de er vanskelige å integrere i et pågående utviklingsprogram. Derfor arbeider bilindustrien parallelt med forskning og utvikling i separate enheter, ofte på steder med noe mindre snø enn i Norge og med en kanskje noe mer progressiv kultur. Her blir det utviklet løsninger som kan benyttes i pågående utviklingsprosjekt. En eller to ganger i året blir resultatene satt sammen og vist i form av konseptbiler. Her får man testet publikums reaksjoner og vise at man er med i svingene.

Når utvikling av fremtidsscenarier står så sentralt, både i vår egen hjerne og hos suksessfulle bedrifter, hvorfor er det da så få bedrifter utenfor bilbransjen som arbeider på denne måten og stiller seg spørsmålet – Hva om? Det virker som de aller fleste er fornøyde med å flikke på tidligere løsninger som en gang la grunnen for bedriftens suksess. Det finnes heldigvis unntak og det gjelder deler av den norske maritime bransjen som fortjener honnør for at de har begynt å arbeide på en måte som minner om bilindustrien. De utvikler fremtidsvisjoner. Dette har gitt positive resulter. I tillegg til at det resulterer i mer brukervennlige teknologier og systemer, så har det også satt bedriftene i ett nytt spennende lys som sikkert også har gjort det lettere å attrahere de beste hodene. En positiv sideeffekt, er at det er utrolig spennende og motiverende for en bedrift å engasjere seg i å utvikle løsninger der man med jevne mellomrom får mulighet til å stille det viktige spørsmålet – Hva om?

Forskning på fremtidige løsninger må være en kontinuerlig prosess og ikke som et motsvar fordi en konkurrent har kommet med noe nytt og bedre. Da er det som oftest allerede for sent.

Med dette mener jeg ikke at man skal slutte å forbedre eksisterende gode løsninger, som tross alt er det vi lever av, men at man også må investere tid og resurser i utvikle egen «disruptiv innovasjon» før konkurrentene kommer en i førkjøpet.

Er dere interessert i å lese mer on “disruptiv innovasjon” og om hvordan vår hjerne fungerer, anbefaler jeg at dere bytter ut påskekrimmen i år med disse to spennende krimbøkene fra virkeligheten, klassikeren “The Innovator´s Dilemma” av Clayton M. Christensen (1997) og “The future of Mind ” av Michiou Kaku (2014).